Roser på rosens vis

Roser på rosens vis

Morten BragdøLiquid error (sections/main-article line 24): The format option 't:settings_schema.general.settings.date_basic.label' is not a supported format.

 

Roser på rosens vis

Av Morten Kr. Bragdø

 

Om rosene våre selv skulle velge sine omgivelser, ville jeg våge den påstand at de fleste hadde valgt seg bort fra der de nå står.  I likhet med alle andre planter, kan de faktisk ikke fordra barkdekket jord. Ei heller liker de å stå alene eller bare sammen med andre roser.  Rosene vil heller ikke ha svart jord rundt seg, og ensidig kraftfôr(kunstgjødsel/hønsegjødsel) gjør dem lett syke. I tillegg fjerner vi alle sykdomsangrepne plantedeler fra rosene, slik at de mister den siste rest av selvforståelse.

            Dette er ikke sure miner fra en sær gartner, men en bønn til alle hageeiere om å lære mer om planters fysiologi for på den måten å bedre kunne glede seg over dem.  Jeg har drevet mye med planter og satt meg grundig inn i deres levesett. Vår kunnskap innen plantefysiologi i dag er bare en begynnelse på det som forskningen tar fatt på. Vi snakker allerede mye om biokjemiske stoffer og deres signaleffekter.  Vi vet at planter kan formidle budskaper over store avstander, og at de kan produsere forsvarsstoffer på under ett minutt.  De manipulerer omgivelsene sine i en grad de fleste av oss ikke ville trodd var mulig.  De ”føler” andres nærvær fordi de reagere på elektrisk ladde partikler fra andre levende organismer.  Plantene kan alt dette og mye mer, når de har naturlige forhold rundt seg, og ellers sin genetikk i orden.

            La meg begynne med noen av mytene omkring rosestell.  Rustsoppen, og andre bladflekksykdommer, kan være et problem enkelte år og til tider svært plagsom.  Når de opptrer er vi lært opp til å fjerne alle angrepne blader og brenne dem. Og vi kan gjerne sprøyte på litt soppmiddel har vi hørt. Dette fører til at rosen ikke er i stand til å lese sin egen tilstand, og blir dermed frarøvet sin mulighet til selvhelbredelse.  Fram til neste sesong vil flinke og sunne roser, i ro og mak finne ut hva som var galt i fjor og forberede neste sesong med nye biokjemiske stoffer som forhåpentligvis vil virke avskrekkende på slike rustsopper. Det er en forutsetning at rosen har sine genetiske immunforsvarsmekanismer i behold etter hybridiseringen. Likeledes at den er naturlig sterk for at den skal kunne reagere naturlig. Jeg har selv i over tredve år ikke brukt kunstgjødsel  eller sprøytemidler på rosene i våre anlegg.  Nitratgjødsel(kunstgjødsel) og animalske gjødseltyper vil raskt bringe rosen ut av en naturlig vekstrytme. Nitrat tilført i mengder utover det en levende jord gjør, er i mine teorier vekstsignalstoffer. Dette påvirker, blant mye annet, celleveggene så de blir tynne og lekker sukkerholdig substanser, slik at rosen blir et lett bytte for bladlus og sopparter.  Om de skulle trenge til en liten oppstiver så bruk kompost eller plantebasert protein”gjødsel”, som Lupin og HønePøne(LHP). Det vi er vant til å kalle frodige friskgrønne roser i rask vekst, kan man gjerne sammenligne med de råeste anabole kroppsbyggere.  Tenk på det neste gang du skuer ut over rosehaven din, hvor du egentlig ønsket å se senesterke sunne roser som faktisk kunne ha klart seg utendørs uten din hjelp.  Og ikke roser som blir angrepet av soppsykdommer og lus.

Alle våre roser i sortimentet er flinke roser som ikke får slike problemer.

            En annen sak rosene ikke liker at vi gjør, er å dekke jorden med bark. Bark på bakken er naturlig forekommende i rotveltbiotoper.(Geitrams og ville bringebær er planter som klarer seg der.)  Rosene er fra naturens side vant med å hente åtti prosent av sin næring i de øverste tjue centimeterne av jordlaget. Dette består av mer eller mindre kompostert vegetabilske emner.  Herifra henter rosen alt den trenger av næring og andre livsviktige biokjemiske signalstoffer som den trenger i hverdagen.  Her kan den hente mat hver dag om den vil.  I bark finnes ingenting som rosen kan dra nytte av. Man har lagt barken der for sin egen skyld i en misforstått kamp mot ugress. Og så kaller man seg roseelsker? Elsk seg selv er vel mer passende i den anledning.  Barken er for øvrig et ypperlig snegleklekkeri.  Vi har ved anlegning av nye rosebed dekket med løv og kvist fra skogområder.  Senere passer vi bare på å klippe sommerbeskjæringen i småbiter og fylle på med den.  Om høsten feies alt løv fra roser og andre løvtrær omhyggelig inn under rosene.  Vi kan nesten høre dem si god natt under det lune teppet når vinteren kommer.  Ikke vær redd for at det skal se uryddig ut. Etter at vårløken har kommet og gått, og rosene har tatt på et par blader, så er der ingen blader og kvister som syns mer.  Kan du forresten se for deg vårløken der den titter frem mellom vinterbrune blader. Det er pent!

Dette fører meg til det siste jeg har lyst til bringe fram, nemlig rosenes sosiale intelligens.  De er som alle andre planter (med unntak av kaktuser og andre ørkenplanter) vant med hyggelige naboer.  For at rosene skal klare seg best mulig bør man plante andre passende vekster under, mellom, foran eller bak.  Har man en ren rosesamling kan det være godt å gi en kant av persille, lavendel, kattemynte eller lignende.  Slike kombinasjoner medvirker til at rosene får konkurranse i forholdet til skadegjørere, og rosene får på denne måten kontakt med hverandre.  Det liker de, tro det eller ei.  Det tristeste jeg ser er planter som står i en skråning eller bed med en meter avstand, og som på toppen av det hele har enten svart jord eller bark med duk under seg.  Et slikt syn følger meg en hel dag.  Vi må bli flinkere til å forstå plantenes levesett. 

Vi må også i mindre grad la oss påvirke av markedskreftene.  Spør neste gang du er i et hagesenter etter Lupin&HønePøne og Ø-kompost, om du da ikke lager den selv. Bruk en neve LHP og en spade Ø-kompost per rose om våren.  Ikke la deg friste til å kjøpe tre sekker jord for hundre kroner. Den såkalte jorden består av 90 prosent dårlig torv(spaghnum) blandet med ti prosent sand.  Du kjøper i så fall den dårligste og samtidig dyreste torven på markedet. Selv torvfri jord, er som regel ikke jord...

Våre roser lever kun av og med levende jord. Vi gjødsler aldri og vi sprøyter aldri, og vi har aldri en sykdom. Høres det flott ut? Glem alt du har lært og begynn på nytt – på naturens vis. Så kan du bruke pengene på planter i stedet for gjødsel og sprøytemidler.

Plantefysiologisk er det kun myrplanter som naturlig trives i torv/plantejord. Plantefaglig må det da naturlig følge at torv(så å si alle sekkejordtyper) er uegnet til hageplanter flest. Da sitter vi bare igjen med andre hensyn….   Torv passer best til myrull og pors.( og tro endelig ikke at rododendronen din liker det. Den liker ikke en spesifikk pH en gang. Det kan du lese om et annet sted her:)

            Dette får være nok for denne gang. Håper det har gitt noen og enhver noe å tygge på. Til alles trøst kan jeg si at der finnes unntak fra en del av det jeg skriver om, og det mest nærliggende å nevne vil være at remonterende roser krever litt ekstra piff om sommeren, og at klimatiske rustangrep tidlig på sesongen bør plukkes vekk. Og at soppangrep om høsten på nypesettende roser, for mange arter er naturlig. En god mor har gjort sitt og nå skal løvet raskest mulig kastes og bli til næringsrik jord neste år. Da lokker rosen  på sopparter med sukkerholdig sekret. Alt i alt så ber jeg deg ta del i rosenes liv med nye øyne og ny giv.

Det er med rosen som med eplet. Bærer eplet merke av at noen har spist på det før, kan du også. Les om hvordan du lager en vidunderlig velsmakende rosesaft på bloggen her.

En rose med litt flekker her og noen hull der, er visere enn du tror. Der den lever sammen med milliarder av venner og litt færre fiender. Du er den minst betydningsfulle for rosen, men den finner raskt sine venner, slik alle planter gjør.

Du kan nok lære å like dem du også, på rosens vis.

 

Takk for oppmerksomheten.